“Slik snakker du med barn om terror.” Hva med oss voksne?

Du våkner opp alt for tidlig. Du kjenner det overalt. Det flyter jevnt utover hele kroppen, blander seg med blodet og spretter litt opp og ned. Disse små partiklene av frykt og angst. Noen av dem er helt ferske, noen av dem er mange år gamle. Du ligger der i sengen og kjenner hvordan bildene på tv, på nettbrettet, på mobilen mobiliserer partiklene. Som små soldater er de klare for å holde vakt, for å holde deg urolig, å minne deg på de gangene du har vært redd, de gangene det kunne gått skikkelig ille, eller har gått.

Du vet hvor det kommer fra. Fra barndommen, fra tenårene, fra tjueårene og nå fra de siste dagene. Bildene fra Paris, fra Beirut, fra Kenya. Jeg har sett dette før. Jeg har vært der før.

En av hendelsene står særlig sterkt. Høsten 1999 ble det sprengt to 8-etasjers blokker i Moskva. En tredje ble sprengt i Kaukasus. Jeg bodde i Moskva da, i et blokkhus. Jeg var ikke i de blokkene som ble sprengt. Men jeg undret meg om huset vårt skulle være det neste. Før jeg la meg så jeg for meg bilder av hvordan husene kollapset, som kortstokk, skjøre store hus. Mange døde. Bare støv. Ambulanser.

Det er mange år siden. Men kroppen min husker ennå. Det irriterer meg noe vanvittig. At gjennom angrep i det fjerne og det nære kan disse opplevelsene sette seg så langt inn i våre celler at vi ikke lenger merker det. At terror kan skremme oss slik at vi levende blir til mindre levende. At frykten kan styre oss, i stedet for at vi styrer den.

Da hjelper det lite med store overskrifter. Fæle bilder. Breaking news hvert minutt. Politisk polemikk. Jag etter de skyldige. Deres ansikter på hver eneste forside. Hver jævla gang. Det gjør ikke denne frykten enklere å fordøye. Det gjør det vanskeligere.

Fordi vi ikke vet hvordan vi håndterer frykten. Fordi det er ingen breaking news som handler om hvordan vi som mennesker skal håndtere nyheter som dette. Ingen nyheter på hvordan man skal kjenne seg selv, sine egne grenser og være bevisst på reaksjoner ved negative hendelser. Ingen manual på hvordan være et medmenneske, hvordan tørre å si i lunsjpausen – hei, det med Paris gjorde meg redd, hva med deg? 

Jeg tror likevel vi har et valg. Vi kan gispe og sjekke nyhetene hver femte minutt. Eller vi kan løfte blikket fra skjermene våre og se hverandre i øynene og anerkjenne at noen av oss er redde. Se hverandre for hva vi er, sårbare skjøre mennesker, i en verden som endrer seg så fort, hvor nyhetene sprer seg i rasende tempo og vi vet ikke hvordan det vil ende. Å la den andre få uttrykke sin frykt uten at man overforklarer det politiske i det, eller politisk korrekte. Å ta den sorgen som kommer til uttrykk på forskjellige måter og la den være sorgen, og ikke diskusjon om riktig farge på profilbildene. Jeg tror ved å anerkjenne den frykten som terrorangrepene har satt oss i er allerede et første steg på veien til å håndtere den.

P.S. Jeg har så langt sett bare noen få artikler med tittelen “Slik snakker du med barn om terror”, for eksempel hos Aftenposten.