Alt eller Ingenting – Kapittel 1

Jeg har reist fra mitt hjem, fra flere land, mange skoler, asylmottak og avslag, men nå har jeg endelig kommet hjem. Det er følelsen jeg sitter igjen med, nå som jeg er ferdig med boken. Å snakke med gründere som har satset alt, feilet og lyktes, har fått meg til å tenke på andre ting enn bare omstilling, oljekrise og forretningsstrategi. Det har fått meg til å tenke på min barndom. Det er ganske utrolig, for når du er flyktning og har mistet hjem og hund i en alder av 12 år, er barndom det siste du ser tilbake på. Du ser for det meste fremover.

Det er ingen av dine venner som har sett de samme programmene på barne-tv som deg, og ingen i det nye landet spør deg hva du likte å leke med, om du savner å se høye fjell, hva ville du bli når du ble stor. Kanskje fordi de ikke tør å spørre, kanskje fordi både de og du forventer at du skal fortelle fæle ting som har skjedd med deg, om kidnappinger og krig. Slik fortsatte det helt til jeg for et par år siden hørte en sang fra en barnefilm jeg elsket som liten, og innså at på tross av den turbulente tiden har det vært mange fine lysglimt i min barndom. Disse lysglimtene har ofte vært forbundet med entreprenørskap. Pappa var gründer og startet flere bedrifter. Mamma støttet ham og oppfordret flere til å bli gründere, til å bygge opp landet post-perestroika, bekjempe inflasjonen og gjøre noe med den høye arbeidsledigheten. Jeg kan lukke øynene og se for meg hvordan jeg vandret i pappas store produksjonshaller, lukten av metall, klirringen, treverket som blir skåret til, og den jevne flyten av nye varer. Jeg kan lukke øynene, og med én gang ligge på gresset på kvelden og se på himmelen. Ser jeg lenge nok kan jeg se Melkeveien. Det er ingen lysforurensing her blant de høye fjellene på et av de fineste stedene i dalen hvor mamma og pappa har bygget opp en restaurant. Det store huset vårt, som har vært uferdig i mange år siden de med jevne mellomrom manglet murstein, møbler og penger til å fullføre. Alt de tjente gikk tilbake til bedriftene. Alt gikk til å starte nye selskap og skape nye arbeidsplasser, noen ganger for flyktninger som mistet alt i krigen. Jeg vet ikke om det var verdt det. På ett år mistet vi alt, og det var bare flaks at vi ikke mistet livene våre også. Vi ble flyktninger selv, først i ett land, så i et annet. Vi ble papirløse, vi vasket hus for å overleve, og til sist en dag fikk jeg lov til å bli i Norge.

Det var journalistjobben i Teknisk Ukeblad som gjorde at jeg begynte å skrive om oppstartmiljøer i Norge, om unik teknologi som ble utviklet her, og endret verden der ute. Jeg ble smittet av gründernes naive entusiasme, deres stormannsgalskap og ønske om å skape noe. Jeg ringte ofte hjem og fortalte hvem jeg hadde møtt, hvilke hindringer gründeren hadde hatt, og hva de skapte. Pappa kunne kjenne seg igjen i noen av historiene, og det fikk meg til å se lysglimtene fra barndommen igjen. Her gikk det linjer fra min fortid til min nåtid, på tvers av landegrenser og forskjellige kulturer.
Det var ikke tilfeldig at jeg valgte å skrive om mennesker som begir seg ut på en usikker reise, for å løse et problem eller bygge noe større enn seg selv. Det var det jeg ubevisst lærte av mine foreldre da jeg var liten. Gleden ved å skape noe. Til å tenke stort. Til å utgjøre en forskjell. Til å elske det man gjør. Selv om det var stress, selv om det kostet altfor mye, der og da. Den gnisten, det å føle seg levende, å være på en reise mot noe stort, enten nye produkter eller nye arbeidsplasser – kanskje var det verdt det likevel?

Jeg har lenge vært helt sikker på at jeg ikke kom til å bli en teknologigründer. Frilanser med eget forlag, ja, men teknologi, nei. Jeg har det ikke i meg. Jeg forstår ikke hvordan man gjør det. Jeg vil leve et fredelig liv, og én dag stifte familie. Nå som jeg skriver de siste ordene, er jeg ikke lenger så sikker. Kanskje jeg også skal få med meg dyktige folk og starte noe som kan løse et stort problem? Spørsmålet er ikke lenger hvorfor det, men heller hvorfor ikke? Det er ikke rasjonelt. Å være gründer er alt for stor risiko. Det kan ta ti år av mitt liv, påvirke helse og privatliv, og jeg kan ende opp med mindre enn jeg har i dag. Det er som å hoppe fra en klippe, og håpe at du finner opp fallskjermen før du treffer bakken. Du må kaste deg ut i det. Men hvorfor det? Hva er poenget?

Jeg ser tilbake på ti år gamle meg, som vandret i pappas fabrikker, som så hvor sliten og stresset han var, men som også så hvor meningsfullt det var for ham å følge hjertet sitt. Jeg tror det handler om kjærlighet til det du gjør, lidenskap for å forbedre hverdagen til kundene dine, til å bygge noe som barna dine kan være stolte av. Det er nysgjerrighet og sult etter nye løsninger, ønske om å lære mer, til og med når du feiler. Det er jakten på noe større enn penger, prestisje og kjendisstatus. Det har jeg prøvd å gjengi i intervjuene gjennom gründernes egne ord: hva driver dem, hva vil de oppnå og hva slags konkrete råd har de om salg, vekst, kapital og team. Jeg håper det ikke skremmer deg fra å bli gründer, men tvert imot gir deg inspirasjonen som skal til for at du kan begynne å jobbe med din idé.
Du bor i et land hvor det er lett å skape noe. «The American Dream» har flyttet hit, og vi kan alle få det til. Det er ingen som truer deg hvis du vil skape noe. Ja det finnes formueskatt, men i det minste vet du hva du skal betale, i motsetning til korrupte land, hvor du lever i stadig uvisshet om hva politikere og andre skal kreve. Graden av tillit er høy, og folk er reale og vil gjennomføre ting. Ikke minst lever vi i en tid preget av store endringer, klimautfordringer og ny teknologi. Vi i Norge sitter på mye kunnskap og har forskningsmiljøer i verdensklasse, og vi kan velge å være med på disse endringene på en bærekraftig måte. Hvis ikke du, så hvem? Hvis ikke i dag, så når?

Jeg er nå ved veis ende. Det er vemodig at dette prosjektet går mot slutten, samtidig er jeg glad for å starte noe nytt. Jeg tror jeg tør det nå, fordi jeg har lært en viktig ting, en hemmelighet som jeg deler med deg. Gründere er også mennesker. De mest suksessfulle gründerne, som har skapt bedrifter verdt flere milliarder kroner, er også mennesker. De startet uten en bok som denne, uten miljøer og mentorer som du lett finner i dag. De startet uten heiagjenger. Det var veldig mye de ikke kunne. De var redde. De har feilet. De ante ikke hvor lang tid ting skulle ta. De har blitt kjeftet ut. De har fått beskjed om at det de holder på med bare er tull, og de har også noen ganger mistet håpet. Det som er felles for dem alle, er at de ikke ga opp. De møtte en vegg, men fant en ny måte å komme seg rundt den på, gang på gang.

Så husk på en ting: La deg bli inspirert av disse gründerne, men ikke idealiser dem. De er ikke supermennesker. De er mennesker som deg og meg. De har fått til mye, men det kan du også. Du har alt som skal til.

God reise!

P.S. Boken Alt eller Ingenting – De 99 beste rådene fra norske gründere kommer ut i slutten av juni. Du kan forhåndskjøpe boken allerede nå til en skikkelig god pris. 
Følg linken for mer info, oversikt over de 31 gründerne som er med, og les intervjuet med en av Norges fremste gründere, Alf Bjørseth – https://maria-amelie.myshopify.com/